En opplevelse for livet

Igjen er drømme sjansen her! For nå er det mulig å søke jobb på en av Norges mest avsidesliggende steder.

Ønsker du å oppleve mørketid på en isolert Ishavsøy ute i Nord-Atlanteren? Da er vulkanøya Jan Mayen midt i blinken. Jan Mayen er et unikt stykke Norge, som de færreste får oppleve.

Trykk på bilde for å lese intervjuet om hvorfor Ellen søkte seg til Jan Mayen, og hvordan dette eventyret har vært for henne.

Stillingene ligger nå ute under ledige stillinger, og søknadsfrist er satt til 25. april 2019.

Jan Mayen på timeplanen

For en stund siden ble vi kontaktet av Anne Margrete Lange, lærer til 2. klasse på Stavset skole i Trondheim.

Elevene der skulle ha et prosjekt om vulkanøya Jan Mayen, og i den forbindelse hadde de flere spørsmål til oss om livet på en Ishavsøy. Vi fikk mange relevante og gode spørsmål om hva Forsvaret gjør her oppe, om værballongene som sendes opp i luften, jobben som Meteorologisk institutt utfører, om fuglelivet og ikke minst om hundene. Elevene var også svært nysgjerrige og opptatte av Beerenberg, verdens nordligste aktive vulkan.

Vi på Jan Mayen var så heldige å få bilder av det ferdige prosjektet som inneholdt mange fine tekster og ikke minst tegninger/malerier.

Mange av oss som har en tilknytting til denne Ishavsøya opplever stadig vekk voksne som ikke kjenner til Jan Mayen, hvor Jan Mayen er lokalisert, eller hva slags viktige oppgaver som blir utført her i fra.

Det er derfor flott at Jan Mayen blir et tema i undervisningen, slik at barna gjøres kjent med dette unike stykke Norge.

Nytt personsøkersystem

I løpet av vinterkontingenten har Jens-Aksel og Ralf jobbet noe iherdig med å bytte ut det gamle personsøkersystemet med et flunkende nytt et. Etter utallige timer med koblinger, kryping på loft, testing av alarmer, diskusjoner, rulling i kabel-spagetti, programmering og headbanging mot murveggen har disse to karene kommet frem til et meget godt resultat.

Jeg tror muligens vi andre på stasjonen er mer glad for at arbeidet med nytt personsøkersystem er ferdig enn det Jens-Aksel og Ralf er. For endelig er utallige timer med pip, pip, pip, pip, pipekonsert og brannalarmer som løses ut her og der ferdig.

Og roen har senket seg over øyen, tror vi…

Takk Jens-Aksel og Ralf for den innsatsen og jobben dere har gjort i forbindelse med nytt personsøkersystem (ja, vi har personsøker her på øya). Nå kan dere forhåpentligvis senke skuldrene og slappe litt mer av.

E-gjengen: fra venstre: Kim-Rune, Viggo, Ralf, Jens-Aksel og Silje

Nå er det det kun en liten uke til sommerkontingenten skal avløse oss, så da er det bare å gi full guffe de siste dagene. Tommel opp!

Nedreisefest 2019

Årets nedreisefest gikk av stabelen på lørdag. Dette var markeringen på vårt seks måneders lange samboerskap. Tiden har kommet til at vi alle ganske så snart skal vende snuten hjemover.

Det er noe rart med det å feire at vi snart skal bli landkrabber, seks måneder har både gått sakte, men samtidig så utrolig fort.

Når man tenker på alt vi har opplevd sammen, både gode og dårlige dager, så har vi skapt minner for livet. Og alle disse flotte minnene vil vi ta med oss tilbake på fastland.

Festlighetene startet med et fantastisk måltid laget av Lene, Linda og Anne. Scampi til forrett, and til hovedrett og Dronning Maud pudding til dessert gjorde dette til et herremåltid uten like. Under middagen ble det holdt en noe utradisjonell, dog flott tale av Geir Ebbe, samtidig som de tradisjonelle Krestene ble delt ut.

Silje stod for takketalen, og under talen fikk kjøkkengjengen utdelt hver sin medalje for sin innsats gjennom de nærmere 490 måltidene de har servert.

Festlighetene forflyttet seg så ut til Salongen, før vi i samlet tropp vandret ned til bilverkstedet, som for anledningen var pyntet med lys, scene og en lounge.

Sigmund startet festen med et heidundrende gitarinnslag, etterfulgt av opptreden fra «Black Lava Band».

Høvdingen og idrettspresident Sigrun delte ut prisene «Superkjentmann», «Kjentmann», Beerenbergbestigning» og «Nøgenbading».

Superkjentmann
De som har besteget minst 18 av 50 topper på Superkjentmannslisten gjennom en kontingent får æren av å motta prisen som «Superkjentmann», og denne gangen var det følgende sprekinger som mottok prisen: Baard, Geir Ebbe, Lars, Sigmund, Sigrun, Silje, Tom og Tone.

Kjentmann
For de som har lagt ut på lengre vandringer til Maria Musch, Branderpynten, Hoybergodden, Ulla, og Polheimen mottar prisen som «Kjentmann». Følgende sprekinger mottok prisen: Baard, Lars, Sigmund, Sigrun og Silje.

Nøgenbading
Prisen gikk til de som har dyppet sitt legeme i havet. Temperaturen var denne gangen på imponerende -1,2 grader. Arne-Martiin, Tone, Baard, Sigmund og Silje var gale nok til å gjennomføre dette.

Beerenbergbestigning
For de som startet fra Ekerolddalen og gikk hele veien for egen maskin opp til toppen av Beerenberg og ned igjen. Kim-Rune, Tone, Baard, Sigrun, Geir, Ebbe, Lars, Sigmund og Silje mottok prisen for denne bragden.

Følgende hederspriser ble delt ut:

«Den gyldne gullkost» gikk til den personen/personene som har hjulpet til med oppvasken flest ganger. Og i løpet av denne kontingenten har det vært to ivrige sjeler. Prisen ble delt mellom Tone og Arne-Martiin.

«Årets Spade» aka bever gikk til Høvdingen for hans innsats i Månelandskapet. Arne-Martiin fikk lagd til en liten spade som Høvdingen nå kan ta med seg hvor hen han går.

«Årets Yogamaster» gikk til Tone for hennes iherdige innsats for å få oss andre slappfisker i form. Gjennom ekstremt harde treningsøkter på ukentlig basis med avsluttende yogaøvelser etter hver eneste økt, har Tone gjort seg verdi til denne gjeve prisen.

«Årets ekspedisjons DOC’A» gikk til Ellen for all bistand og hjelp ekspedisjonsgruppen fikk underveis og etter Beerenbergbestigningen.

«Årets Bandvognsjåfør» gikk til Arne-Martiin her også for fantastisk bistand og tilrettelegging for ekspedisjonsgruppen. Sammen med Ellen, satt de to i Bandvogna fra 05:00 på morgenkvisten til 19:00 på kvelden. Tusen takk til dere begge.

«Årets Vulkanbukk» gikk til Sigmund for den innsatsen og tiden han har lagt ned i forbindelse med Beerenbergekspedisjon. En tøffere og sprekere mann enn dette skal dere lete lenge etter. Sigmund venter tålmodig på de som henger litt etter og passer på at alle kommer med. Han bærer villig ekstra ballast opp til toppen av Beerenberg for å hjelpe andre, han guider oss trygt over bresprekker, han er tålmodigheten selv, og han klager aldri.

Med nydelig mat, fantastisk musikkinnslag, flotte taler og mye dans ble dette en flott avslutning på et begivenhetsrikt halvår her ute på Ishavet.

Playa del Alge

Og da var det igjen tid for vask av vårt kjære vannreservoar, også kjent som vårt lokale plaskebasseng.

Tone, Linda, Arne-Martiin, og Claus gjorde en flott jobb. Så nå er bassenget klart for bruk, og jeg kan melde om at vannet holder herlige 38 grader i dag.

Da har en gladgjeng på åtte stykker besteget Beerenberg, som muligens er Jan Mayens største turbragd. 14 timer totalt brukte gjengen fra de forlot stasjonen til de var trygt tilbake igjen.

Fra venstre: Sigmund, Kim-Rune, Tone, Geir Ebbe, Silje, Sigrun, Baard og Lars

Avreise fra stasjonen tidlig lørdags morgen, etter en god og lang frokost. Klare og med godt mot startet vi i mørket fra Ekerolddalen, akkurat på slaget 06:00.

Da klokken nærmet seg 09:00 var vi vitne til en fantastisk soloppgang, det var rett og slett magisk! Det var akkurat som at øya ville vise seg fram fra sitt vakreste mens vi trasket oppover.

Glede.

Med humøret på topp nådde vi Nunataken klokken 10:15. Her stod Arne-Martiin og Ellen klare med nykokt vann og varm bandvogn, for en luksus.

Tone og Lars i flott driv opp breen.

Da var det bare å hoppe inn i bandvognen, spise en bedre realturmat lunsj, og få på seg litt varmere klær.

Kim-Rune fyller på med litt energi opp brattpartiet.

På vei oppover den østre ryggen mot toppen. Tidvis ganske så bratt.

På turen videre oppover mot toppen gikk vi i taulag. Sigmund, vår erfarne turguide fikk seg en skikkelig utfordring da skyer og byger satte en stopper for sikten vår. Men heldigvis for oss klarnet det opp, og sukkertoppen med sine mange bresprekker kom igjen til syne. Sakte men sikkert ålet vi oss oppover fjellsiden.

Klokken 14:20 stod Geir Ebbe, Kim-Rune, Lars, Tone, Sigrun, Baard, Sigmund og Silje på toppen! Stolte og fornøyde kunne vi nyte utsikten fra kraterkanten. Etter en rask og noe vindfull fotoshoot satte vi kursen sørover og mot lavere høyder.

På vei ned fra Nunataken gikk Baard, Sigrun, Tone, Lars og Geir Ebbe innom Fonrabben. Mens Kim-Rune, Sigmund og Silje satt seg på hver sin rattkjelke og akte ned kanskje Norges lengste akebakke. De var som tre små barn, som suste (ikke Silje, hun bremset) nedover isbreen.

Vel nede i Ekerolddalen fikk de tre som kom på akebrett servert nystekte karbonader av Arne-Martiin og Ellen mens de ventet på resten av gjengen. Og igjen, for en luksus!

Vel fremme på stasjonen klokken 19:00 ventet resten av besetningen, og Beerenbergfarerne ble møtt av flagg, bobler og klemmer i haugevis. Før de fikk servert herlig hjemmelaget pizza som kjøkkenet hadde stelt i stand.

Da vil vi takke Ellen og Arne-Martiin for all støtte vi har fått på turen. Vi vil takke Anne for et herlig måltid, og resten av besetningen for en flott velkomst.

Vi vil rette en stor takk til Eirin Arnesen som jobber ved Meteorologisk institutt. Takk for god værmelding.

Og til slutt, men ikke minst vil vi takke vår fantastiske og tålmodige turguide, Sigmund, som nå har besteget toppen for 6. gang.

Ding Ding

Igjen har vi kommet dit hvor stasjonen skal vaskes skinnende ren til neste kontingent, det er tid for den beryktede dingvasken.

Og da skal det vaskes både høyt og lavt. Uansett om man er E-sjef eller D-sjef, gutt eller jente, alle må vaske.

Håvard fikk i oppgave å dinge Stag Bar. Ryktene sier at jobben med å dinge akkurat Stag Bar har blitt betraktelig lettere enn før i tiden.

Viggo koser seg med ding ding i Strøget.

Hvis man vil kan man også hjelpe hverandre. Sigrun og Kim-Rune prøver for harde livet å få trekket til overmadrassen stort nok til selve overmadrassen, og da er det greit å være to.

Arne-Martiin passer på at gamle kontingentbilder også får seg en puss.

Også har vi de som prøver å utsette dingdingen lengst mulig…

Trening mot nye høyder

Det er en aktiv og turglad gjeng som for tiden befinner seg på denne Ishavsøya. Og nå som mange av toppene både nært og fjernt har blitt besteget, har vi nå rettet blikket mot vårt neste mål.

Men før neste mål kan bestiges, er det noen forberedelser som må til.

Vår erfarne vulkankrater-bestiger, Sigmund, har tatt på seg oppgaven som turleder. Denne oppgaven består i å preppe de som sikter seg mot nye høyder.

Sigmund som har besteget denne sukkertoppen hele fem ganger tidligere har mye god kunnskap og erfaring han gjerne deler med resten av gruppen.

De første øktene startet innendørs med teori og litt praktiske knute- og breredningsoppgaver.

Neste økt forflyttet vi oss ut, og innbundet i taulag startet turen opp mot Kanthøgda. Hvor all teorien vi hadde lært ble satt ut i praksis.

Nå krysser vi fingrene for at Metten kan gi oss en liten luke med god’vær, så setter vi kursen mot Beerenberg.

Dagene forsvinner fort nå, og tiden frem til hjemreise og ny kontingent er rett rundt hjørnet. Så nå gjenstår det å få ferdig de siste oppgavene før vi skal bli landkrabber, igjen.

Arne-Martiin tømmer matavfall, en del av dagens obligatoriske oppgave.

Sigmund fikser og passer på at vi til en hver tid har alt av kjøretøy i tipp topp stand.

I det siste har maling stått på agendaen, og da har både driftsavdelingen og Metten fått svingt seg. Arne-Martiin og Lars har malt noen av gulvene på D-avdelingen, mens Sigrun og Tone har kost seg med veggene i gymsalen.

Håvard har vært effektiv og byttet lys på store deler av stasjonen, og Claus har sjekket lyktene på alle rom.

Kjøkkenet tryller fortsatt frem de herligste matretter. Samtidig som de får oppvask og vasken unnagjort i en fei.

Og E-avdelingen styrer både høyt og lavt.

#Strikkeglede

Denne kontingenten har bestått av flere strikkeglade jenter, og i løpet av vinterens mange mørke og vindfulle dager har jentene strikket frem de vakreste plagg. Her har både votter, luer, hals, pannebånd, sokker, gensere, vaskekluter, grytekluter, understellsvarmere, tøfler, joggebukse, jakke, t-skjorte og fruktnett blitt til på en to tre.

Strikkeklubben har ikke noen fast møtedag eller sted. Som regel finner du en av oss i TV-stuen, og her sitter vi og hygger oss med strikketøyet i fanget, noe morsomt på TV’en og kanskje noe godt i koppen. Det som er ekstra fint med strikkeklubben er at man ikke trenger å strikke, man kan bare møte opp for å slå av en hyggelig prat eller bare se på TV.