Øya vår kan by på fantastiske forhold både for toppturer, skikjøring, strandvandring og
korte og lange turer i fjellet. Naturen og den spesielle geologien gjør turene til
egenartede opplevelser under alle værforhold, og øya er mer enn stor nok til ikke å bli
ensformig i lengden. Turterrenget ligger i umiddelbar nærhet til stasjonen, og er
pga. skrenter og stup lettest tilgjengelig via utfartsårene Borgdalen og Trolldalen.
Det er også mulig å starte turer fra Metten eller med bil eller sykkel mot nordøst
(Kvalrossbukta, Ulla og Gamlemetten). Av beredskapshensyn står
driftsjefen for utlån av kjøretøy, og normalt er vedkommende ganske medgjørlig.
På grunn av øyas isolerte beliggenhet
er det en risiko å gå alene på tur, og forholdsregler pålegges av stasjonssjefen. Det er
obligatorisk å ha med VHF-radio, og dette kan lånes på stasjonen sammen med
GPS og kart. I perioder med isbjørnfare kan det være nødvendig å gå med gevær og
signalpenn, men det er over 10 år siden det sist ble observert isbjørn på øya. En
ikke helt utfyllende oversikt over GPS-posisjoner og sporlogger på øya finnes på
en felles-PC på stasjonen, og en (forhåpentligvis stadig oppdatert) kopi ligger
tilgjengelig her.
Tåka kan komme plutselig her ute i havet, og om sommeren kan den iblant ligge i mange
uker i strekk. Data fra værballongene viser at tåka som regel ligger så tykk at den
dekker de fleste toppene under 700 meter, men den er gjerne mye tynnere hvis det ligger
et høytrykk over øya. Avhengig av vindretningen kan det dessuten ofte være finvær på den
ene siden av øya mens det er tåke på den andre siden.
I tillegg til stasjonens besetning på 18 personer, er det også to hunder på øya. De
lyder navnene Ingolf og Grayling, og er av typen Alaska Husky. Hundene er trivelig
selskap på turer i fjellet, og setter stor pris på å bli med.
Siden Cottages and huts har mer informasjon om hyttene, og
avstandene fra stasjonen er: Vera – 8 km, Puppebu – 9 km, Gamlemetten – 15 km og Ulla 20 km
Kort beskrivelse av øya
Stasjonen (Olonkinbyen) ligger omtrent 2/3 sør på østkysten av den 5 mil lange øya.
Sørkapp ligger ca. 20 km sørvest for stasjonen, med Høybergodden (Norges
vestligste punkt) i tilsvarende avstand litt lengre nord. Kysten på østsiden av øya sør for
stasjonen består hovedsaklig av fjell og platåer med fuglefjell som stuper 200-400 meter
ned til havet, kun avbrutt av Branderpynten, Kapp Wien og strandpromenaden mellom.
Vestkysten består derimot av lave klipper avbrutt av noen strender med en jakthytte
eller rester av det. I midten av alt dette ligger Rudolftoppen, som med sine 769 meter
er det høyeste fjellet på Sør-Jan.
Østkysten, Sørkapp og vestkysten
Mellom stasjonen og Beerenberg er øya på sitt smaleste,
og østkysten domineres
av sandstrender, Sørlaguna og den varme halvøya Eggøya. Vestkysten består vekselsvis av
fuglefjell og sandstrender, og for å komme seg mellom strendene er det nødvendig å komme opp
i høyden.
Hyttene Gamlemetten og Ulla er utgangspunkt for turer ved Beerenberg, og
kysten her består vekselsvis av strender og fjell som stuper i havet. Det er mulig å komme
seg langt østover og nordover hvis man spør kjentfolk, men iblant kan smeltevann
fra breene gjøre bekkene så store at de plutselig kan være umulig å krysse. Weyprechtbreen
og Kjerulfbreen rett nord for sentralkrateret er dessuten umulig å passere uten breutstyr, mens det
trolig er litt varierende om det er mulig å passere Prins Haralds bre på østsiden for å komme seg
til Nylandet, Nordkapp og Kokssletta.
Toppturer
Selv om de fleste forbinder Jan Mayen med vulkanen Beerenberg, byr øya på nok topper
til å fylle fritiden her i mange måneder. Øya kan by på 50-100 andre fjelltopper, med høyder
ganske jevnt fordelt mellom 100 og snaut 800 meter. Nesten bare Søyla, Brielletårnet og
Domen er umulige å komme opp på, og fjellet her er for løst til at det er aktuelt med klatring.
De fleste av de andre toppene er enten kratere eller mer eller mindre gjenkjennelige deler av
kratere.
Bortoverturer
For de som foretrekker flatere turer, er det muligheter både på østsiden og vestsiden.
Fra litt sør for stasjonen til Kapp Håp forbi Ulla er det bortimot 25 km med strender og
månelandskap med klipper. Fra Gamlemetten er det stort sett flatt landskap nordover mot
Polheim (4 km) og Hudsonodden litt videre, og dessuten motsatt vei langs Nordlaguna forbi
Domen til Maria Musch-bukta og Sørlaguna. Ved fuglefjellet Kvalrossen strekker Haugenstranda
seg ca. 4 km østover, mens stranda i Kvalrossbukta fortsetter langsetter det 2-300 meter høye
Antarktisberget i sørvest. Også vestkysten sør for stasjonen er fin for bortoverturer, men
man må over 380 moh i Borgdalen eller 400 moh i Trolldalen for å komme seg dit.
Strendene er ikke bare sand, men også mengder av drivtømmer og andre ting som har ankommet
sjøveien. På stranda ved Ulla ligger det såvel en råtten strandet hval, og på Haugenstranda
en kobbe. Ved lengre tid med tåke eller lave skyer, er bortoverturene et bra alternativ til
å sitte inne og klage over været.
Om vinteren
Snømengden og lengden på vinteren varierer fra år til år, men det kan komme snø i september
og fremdeles være skiføre i starten av mai. Men siden Jan Mayen ligger omtrent like langt nord
som Nordkapp, er det mørketid i omtrent 2 måneder. Noen vintre kan det også være mye uvær,
mens andre vintre går lavtrykkene for det meste i bane lenger sør. Det finnes fjellski og skifeller
til utlån på stasjonen, i tillegg til breutstyr, brodder og slalåmbriller. Men skisko eller
telemarkski finnes ikke til utlån, og på grunn av mye sand i snøen blir det mye riper i
skiene dersom man tar med sine egne. Rett utenfor både stasjonen og Metten er det flotte
bakker som er perfekte for telemarkkjøring, og kiting er forsøkt med varierende hell på
Sørlaguna.