Fredag 22. mai pakket Ingunn og Jared sekken, klare til å ta en helgetur til Vera og Høybergodden. Høybergodden er Norges vestligste punkt, og ligger på 70°51’54″ Nord 09°04’50″ Vest.
I gangen på vei ut møtte de Marion som spurte om det var greit at hun også ble med, og det var det selvfølgelig. Mens de stod der og diskuterte hva slags mat de skulle ha med, kom Maiken og Ole-Kristian og ville være med på tur de også. Det ble raskt planlagt og pakket for turen. «Jo flere vi er sammen, jo gladere blir vi!»
Kort tid etter la 6 glade Olonkinbeboere ut på turen opp Borgdalen på vei mot Vera. Maiken og Marion på felle-ski, og de andre på truger. Den sjette turgåeren var Kuling, og han gikk på 4 poter og bar sin egen mat og utstyr.
På vei ned Lavastraumen gikk Ingunn og Jared en liten omvei om Tåhetta for å få en ekstra topp på superkjentmannsprøven. På Tåhetta var det tåke, som frøs til is i skjegg og fletter. Mellom Tåhetta og Vera fant de en steinformasjon som ble en fin innramming til portretter.
Vel fremme på Vera ble det fyrt opp i både Gamle Vera og Vera siden det bare er 4 sengeplasser i hver hytte. Etter at de få isformasjonene som var gjenværende i Sjuhollendarbukta var beundret og fotografert, disket Ingunn opp med en helt fantastisk finnbiff-gryte, med fløtegratinerte poteter og grønnsaker. Kvelden ble avsluttet med litt god vin og et par runder Maxi-Yatzi med både norske og svenske regler.
Etter frokosten på lørdag måtte Marion dessverre gå tilbake til Olonkinbyen for å jobbe, mens de andre fortsatte mot Høybergodden, som var målet for turen.
Turen gikk gjennom et vilt og variert lavalandskap til Camp Margareth, en gammel liten fangsthytte på stranda i Titeltbukta. Det er imponerende hvilke forhold de gamle fangstfolkene levde under her på øya. Været på turen var like varierende, men ikke like vilt som landskapet, med sol tåke og snø om hverandre.
Videre gikk turen over Jettegryteodden ytterst på Svartfjellflya, hvor det var mengder av Alkekonger og noen hekkende Lundefugl. Så rundt Guineabukta til Richterkrateret som ble besteget siden det er en del av superkjentmannsprøven. Fra toppen på Richterkrateret kunne de se ned den siste kilometeren ned til Høybergodden.
Vel fremme på varden på Høybergodden ble det delt litt Kvikk Lunsj og nøtter før vardeboka ble gravd frem og behørig signert.
Turen fortsatte så opp på Høyberg, et lignende men litt mindre krater enn Richterkrateret, før Maiken peilet kursen til Jørns Hule. Vel framme ved Jørns Hule fant de fort ut at våren nok ikke har kommet til denne hytta. Kun 5 cm av taket og pipa var synlig over snøen og isen inne i hula.
Det ble teipet litt på antydninger til gnagsår og spist mere Kvikk Lunsj før turen gikk tilbake mot Vera. I det de passerte foten av Boldvatoppen følte Maiken og Ole-Kristian seg så spreke at de ruslet opp på den, mens Ingunn, Jared og Kuling fortsatte mot Vera for å fyre opp og lage middag.
Maiken og Ole-Kristian kom til Vera en drøy halvtime etter de tre første. Etter litt matlaging ble det servert nydelig andebryst med pommes noisettes og grønnsaker til middag. Etter et par runder med gamle klassiske kortspill var alle slitne og klar for køya.
Det kom noe drivis til bukta i løpet av natten men langt fra så mye som da Isaac og Maiken var der for et par uker siden. Kanskje våren kommer til Jan Mayen i år allikevel?
Turen tilbake til Olonkinbyen startet litt senere enn planlagt på søndag, så selv om toppturen til kuppelen ble droppet i tåka rakk de ikke hjem til vafler på Metten kl 14. Følget kompenserte for manglende vaffelkos med en tur i badstua før middag. Det gjorde godt for slitne kropper.
Alle var enige om at det hadde vært en fin tur.
Ført i pennen av Jared Elgvin