To ski or not to ski, that’s the question (fritt etter Shakespeare)… Ja, for det ble en viktig faktor 4. og 5. juni da kontingentens første Beerenberg-bestigning var et faktum. Inge, Karen, Tom, Rune og undertegnede kan herved skryte av å ha vært på toppen av verdens nordligste aktive vulkan, og Norges lengste motbakke. Hurra!

 

Siden vi har midnattsol nå, og praktisk talt kan være ute hele døgnet, bestemte vi oss for en litt mer normal morgentid enn tidligere bestigere, og startet turen fra Nord-Laguna kl 0940. Turen både opp og ned gikk gjennom Tornedalen og Alfred Øiendalen. Da vi kom til Pálffykrateret ga den tette tåka seg, og Beerenberg åpenbarte seg for oss i all sin prakt, badet i deilig, varm sol.

 

Hadde vi visst om de råtne snøforholdene hadde skispørsmålet ikke vært noe tema, men kun Rune og Karen tok det riktige valget og fikk en riktig fin tur både opp og ned. Vi andre sank gjennom og sleeet oss opp mot toppen, ett skritt ad gangen, og jeg kan bare tenke meg at det var flere enn jeg som hadde tanker som «Jeg skal aldri gå en ENESTE tur mer i HELE MITT LIV bare jeg kommer meg ned herfra. Ikke opp Kvalrossen engang!! ALDRI!»

 

Turen ble likevel fin, for tankene over til tross; både sola og gruppens humør strålte, og sola varma så mye at vi kunne gå bare i ulltoppen og med alle lufteglidelåser i buksene åpne. Øya var dekket av et lavt skylag, så det eneste vi så stikke opp derfra var Rudolftoppen. Som dere ser på bildene var det et fantastisk syn både med dem og de høye skyene vi hadde over oss. Vi så faktisk isbjørn på turen også! Riktignok bare som et bilde oppe i skyene, men isbjørn er isbjørn.

 

Bresprekker er ikke uvanlig på Beerenberg, og selv om de er nydelige med sine blå og turkise farger er de lunefulle, spesielt når det ligger snøbroer over dem. Vi møtte på dem allerede et godt stykke før Nunatakken, og måtte forsere dem jevnt og trutt hele veien til toppen. Det så stygt ut en stund for bestigningen vår, men heldigvis stoppa de oss ikke. Må nesten også nevne at nye sprekker hadde delt noen av fotsporene våre i to da vi gikk ned igjen…

 

Vel oppe på Nunatakken kl 18 fortsatte det fantastiske været, så i stedet for den forhåndsvarslede pausen på én time ble vi der i hele tre. Varmen, utsikten, maten, kaffen og selskapet var en sann nytelse, så hvorfor stresse når man heller kan ligge og dorme i sola?

 

Turen fra Nunatakken til toppen tok tre timer, så ved midnatt kunne vi skue utover skylaget, gi hverandre en klem, og løfte isøksene for seiersbilde. Jippiii! Vi klarte det! Straks målet var nådd var all smerte borte og glemt. Rart det der.

 

Nedturen gikk feiende fort for Rune og Karen, som til og med stakk innom Birdkollen og Fonnrabben før vi møttes igjen ved Pálffykrateret for å gå sammen gjennom tåka den siste biten. For oss på beina kom en ny utfordring ved Wexelskrateret hvor skaren sugde livsgleden ut av oss for hvert skritt vi gikk igjennom og hvor det snek seg innpå nye, tause lovnader om aldri, aldri, ALDRI å pakke en tursekk igjen. Rune, derimot, gikk og planla hvilken rute han skal velge NESTE gang han skal opp til toppen (gærning…).

 

Tilbake ved bilen kl 0630 var vi gode og slitne alle sammen, og det var ordentlig godt å komme seg tilbake til Olonkin hvor Torild delte ut ordentlig gode gratulasjonsklemmer.

 

Nå kan vi nyte syne av Beerenberg resten av kontingenten og tenke «Der har vi vært!»

Beerenberg5 Beerenberg4 Beerenberg3 Beerenberg2 Beerenberg1

This post has no comments. Be the first to leave one!

Join the discussion

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *