Ding Ding

Igjen har vi kommet dit hvor stasjonen skal vaskes skinnende ren til neste kontingent, det er tid for den beryktede dingvasken.

Og da skal det vaskes både høyt og lavt. Uansett om man er E-sjef eller D-sjef, gutt eller jente, alle må vaske.

Håvard fikk i oppgave å dinge Stag Bar. Ryktene sier at jobben med å dinge akkurat Stag Bar har blitt betraktelig lettere enn før i tiden.

Viggo koser seg med ding ding i Strøget.

Hvis man vil kan man også hjelpe hverandre. Sigrun og Kim-Rune prøver for harde livet å få trekket til overmadrassen stort nok til selve overmadrassen, og da er det greit å være to.

Arne-Martiin passer på at gamle kontingentbilder også får seg en puss.

Også har vi de som prøver å utsette dingdingen lengst mulig…

Trening mot nye høyder

Det er en aktiv og turglad gjeng som for tiden befinner seg på denne Ishavsøya. Og nå som mange av toppene både nært og fjernt har blitt besteget, har vi nå rettet blikket mot vårt neste mål.

Men før neste mål kan bestiges, er det noen forberedelser som må til.

Vår erfarne vulkankrater-bestiger, Sigmund, har tatt på seg oppgaven som turleder. Denne oppgaven består i å preppe de som sikter seg mot nye høyder.

Sigmund som har besteget denne sukkertoppen hele fem ganger tidligere har mye god kunnskap og erfaring han gjerne deler med resten av gruppen.

De første øktene startet innendørs med teori og litt praktiske knute- og breredningsoppgaver.

Neste økt forflyttet vi oss ut, og innbundet i taulag startet turen opp mot Kanthøgda. Hvor all teorien vi hadde lært ble satt ut i praksis.

Nå krysser vi fingrene for at Metten kan gi oss en liten luke med god’vær, så setter vi kursen mot Beerenberg.

Dagene forsvinner fort nå, og tiden frem til hjemreise og ny kontingent er rett rundt hjørnet. Så nå gjenstår det å få ferdig de siste oppgavene før vi skal bli landkrabber, igjen.

Arne-Martiin tømmer matavfall, en del av dagens obligatoriske oppgave.

Sigmund fikser og passer på at vi til en hver tid har alt av kjøretøy i tipp topp stand.

I det siste har maling stått på agendaen, og da har både driftsavdelingen og Metten fått svingt seg. Arne-Martiin og Lars har malt noen av gulvene på D-avdelingen, mens Sigrun og Tone har kost seg med veggene i gymsalen.

Håvard har vært effektiv og byttet lys på store deler av stasjonen, og Claus har sjekket lyktene på alle rom.

Kjøkkenet tryller fortsatt frem de herligste matretter. Samtidig som de får oppvask og vasken unnagjort i en fei.

Og E-avdelingen styrer både høyt og lavt.

#Strikkeglede

Denne kontingenten har bestått av flere strikkeglade jenter, og i løpet av vinterens mange mørke og vindfulle dager har jentene strikket frem de vakreste plagg. Her har både votter, luer, hals, pannebånd, sokker, gensere, vaskekluter, grytekluter, understellsvarmere, tøfler, joggebukse, jakke, t-skjorte og fruktnett blitt til på en to tre.

Strikkeklubben har ikke noen fast møtedag eller sted. Som regel finner du en av oss i TV-stuen, og her sitter vi og hygger oss med strikketøyet i fanget, noe morsomt på TV’en og kanskje noe godt i koppen. Det som er ekstra fint med strikkeklubben er at man ikke trenger å strikke, man kan bare møte opp for å slå av en hyggelig prat eller bare se på TV.

Grilling av juletrær

På onsdag var det for en gangs skyld flau vind her på Ishavet, og det er absolutt ikke dagligdags.

Vi har spart på juletrærne siden jul. Og når YR.no går overens med det været vi faktisk har på Jan Mayen er det bare å komme seg ut. Onsdag kveld trasket vi ned til Båtvika i et fantastisk måneskinnslys, havet var blikkstille og mørket hadde gjort sitt inntog. Kvelder som dette må bare nytes fullt ut, og da er det fint å nyte det sammen med gode venner.

Driftsavdelingen fikk fyr på bålet, og etter hvert som bålet brant ble det også varmt nok til å ikke bare grille en pølse, men mange pølser. Det var en perfekt kveld med godt selskap, god mat og en nydelig kakao laget av Linda.

Det er noe magisk ved det å være ute og høre på sprakingen fra bålet, og attpå til at vi er ute på en liten forblåst øy.

Da skal vi på Jan Mayen kose oss med eplekake til tre-kaffen.

Postmann Ralf

På Jan Mayen er vi så heldige at vi har et eget postkontor og en egen postmann. Postmannen på denne Ishavsøyen heter Ralf. Postmann Ralf har som regel lite å gjøre (når det kommer til oppgaver relatert til post), men de få gangene det kommer fly er det faktisk kø-tilstander på Jan Mayen postkontor.

Vi må nesten skryte litt av posten på Jan Mayen, for det første åpner postkontoret når kundene har behov for det, uansett dag, uansett tid på døgnet.

For det andre blir man alltid møtt med et vennlig smil og en hjelpende hånd hvis man trenger det. Det er levering hjem- eller levering på jobb-service, og dette uten ekstra gebyrer. Service som det er høyst uvanlig, men postmann Ralf leverer gladelig posten der du er.

For det tredje, hvis pakker blir borte på veien, gjør postmann Ralf sitt ytterste for å få orden i sakene.

Postmann Ralf er ganske så unik, når Ralf ikke jobber som postmann er han en del av superteamet på E-avdelingen. Noe annet som er ganske så spesielt med Ralf er at han er en danske på Jan Mayen.

Pudderalarm på 71 grader nord

Sist uke hadde vi fantastisk vær i noen timer, solen tittet frem, vinden avtok og snøforholdene var perfekte.

Mettengjengen (Tom, Sigrun og Baard) tok skiene fatt og trasket opp i Trolldalen. Med jakken henslengt rundt magen, og solbrillene på, kunne de ikke annet en å nyte tilværelsen. Fjellsidene var dekket med puddersnø, så her var det bare å slå seg løs som tre små unger.

Resten av oss var relativt misunnelige der vi tittet ut av vinduet og så Mettengjengen komme kjørende ned fjellsiden. Men sånn er det ute i Nord-Atlanteren, hvis det først blir fint vær er det bare å komme seg ut fortere enn lynet.

Tom i full action ned fjellsiden.

Tatt av vinden

Den siste tiden har vi både hatt fint vær, men også noen meget vindfulle dager.

En dag Metten kom hjem fra arbeid oppdaget de noe merkelig ved hovedinngangen. Jo, det store blå skiltet som har hengt så fint på veggen ved inngangspartiet var nå borte.

Letemannskap ble sendt ut for å lete etter skiltet i kveldsmørket, men snø og vind gjorde jobben noe utfordrende. Folk lette både høyt og lavt, under bygget, ned mot tankanlegget, på andre siden av stasjonen, overalt.


Etter litt tid fant vi endelig skiltet rett ved soveromsvinduet til Claus, nedgravd under snøen og fastfrosset til bakken.

Et vannlag ble satt opp, og de fikk i oppgave å frakte varmtvann fortløpende i bøtter fra vaskerommet og ut til åstedet. Tom stod på vaskeriet og fylte opp bøtte etter bøtte, mens Silje bar bøttene ut i gangen. Her var Tone på plass og fikk levert vannbøttene videre til Kim-Rune, Sigmund og Baard, som prøvde å få skiltet opp fra bakken.

Det var et intens kappløp mot tiden, men det gikk for tregt, og skiltet forble fastfrosset. Så en ny strategi måtte legges, og en vannslange tilknyttet varmtvann ble hentet fra Fyrrommet. Da fikk vi fart på sakene, og endelig løsnet skiltet. Men til vår store fortvilelse bestod skiltet kun av kryssfinerplaten som var festet på baksiden. Selve skiltet manglet fortsatt, og en skuffet gjeng måtte innse at slaget var tapt.

Forleden dag var Lars ute og brøytet rett ved hovedinngangen, og plutselig skimte han noe blått under snøen, og det fortapte skiltet var kommet til rette. Skiltet hadde fått noen skavanker her og der, men det gjør ingenting. Lars og Arne-Martiin fikk spikret skiltet fast til veggen. Så nå er alt som det skal være.

Jan Mayen er som mange av dere vet en norsk vulkanøy midt ute i Norskehavet. Øyen ligger på 71 grader nord og er en del av den Midt-Atlantiske ryggen (en undersjøisk fjellkjede) som strekker seg gjennom hele Atlanterhavet.

Jan Mayen er et lite stykke Norge, og denne unike øyen huser verdens nordligste aktive vulkan, Beerenberg.

Beerenberg med sine 2277moh er ikke bare et kjent landemerke, men vulkanen har også blitt et meget ettertraktet turmål, ikke bare for besetningen på øya, men også for folk fra hele verden.

De aller fleste Beerenberg-turistene kommer med båt om sommeren. Da kan man utnytte de lange dagene med midnattssol, og havstormene har enda ikke gjort sitt innrykk. Men selv om man kommer sjøveien og har planer om å bestige Beerenberg, har man aldri noen garanti for å komme til topps.

Første utfordring er å komme i land, som til tider kan være relativt vanskelig grunnet store dønninger og høye bølger. Og for de av oss som har vært en del på Jan Mayen, så vet vi at om sommeren kan tåken fort sette en stopper for turplanene man har lagt seg.

For de som kommer i land, og ikke blir stoppet av dårlig vær eller tåke, venter det en fantastisk tur opp til toppen av vulkankanten.

Med startpunkt på mellom 0-40moh og med en jevn stigning opp til 2277moh vil Beerenberg med dette huse Norges lengste motbakke.

Videoen under er fra ekspedisjonen til Beerenberg sommer 2017.

Aurora

Da vil vi takke Aurora, E-avdelingen sin bil, for en lang og trofast tjeneste ute på Ishavet.

Det var en høstdag i 1993 den daværende E-sjef, P. Pedersen tok imot en Mercedes Gelandewagen, og bilen fikk navnet, Aurora.

Gjennom flere 10år har Aurora hatt forskjellige oppdrag på daglig, ukentlig og månedlig basis sammen med E-avdelingen. Som blant annet den daglige kjøreturen opp til Senderbygget (da LORAN-C fortsatt var i drift), utallige kjøreturer ute på lagunen, kjøretur gjennom månelandskapet, opp til Monitorhytta, bort til Liberg, plukke opp gjester på Jan Mayensfield, bort til MF-hytta, og ikke minst de ukentlige taxiturene til Metten for litt søndagsvafler.  

Aurora har vært trofast i all slags vær, og all slags føre. Og med dyktige mekanikere opp igjennom årene har denne MB 290 GD’en hatt lite nedetid.

Men tiden var dessverre kommet, Aurora ble sendt hjem med januarflyet og skal leve sine dager som pensjonist på fastland. Og kjøreturene vil aldri bli de samme igjen.

Takk, Aurora.