Playa del Alge

Og da var det igjen tid for vask av vårt kjære vannreservoar, også kjent som vårt lokale plaskebasseng.

Tone, Linda, Arne-Martiin, og Claus gjorde en flott jobb. Så nå er bassenget klart for bruk, og jeg kan melde om at vannet holder herlige 38 grader i dag.

Da har en gladgjeng på åtte stykker besteget Beerenberg, som muligens er Jan Mayens største turbragd. 14 timer totalt brukte gjengen fra de forlot stasjonen til de var trygt tilbake igjen.

Fra venstre: Sigmund, Kim-Rune, Tone, Geir Ebbe, Silje, Sigrun, Baard og Lars

Avreise fra stasjonen tidlig lørdags morgen, etter en god og lang frokost. Klare og med godt mot startet vi i mørket fra Ekerolddalen, akkurat på slaget 06:00.

Da klokken nærmet seg 09:00 var vi vitne til en fantastisk soloppgang, det var rett og slett magisk! Det var akkurat som at øya ville vise seg fram fra sitt vakreste mens vi trasket oppover.

Glede.

Med humøret på topp nådde vi Nunataken klokken 10:15. Her stod Arne-Martiin og Ellen klare med nykokt vann og varm bandvogn, for en luksus.

Tone og Lars i flott driv opp breen.

Da var det bare å hoppe inn i bandvognen, spise en bedre realturmat lunsj, og få på seg litt varmere klær.

Kim-Rune fyller på med litt energi opp brattpartiet.

På vei oppover den østre ryggen mot toppen. Tidvis ganske så bratt.

På turen videre oppover mot toppen gikk vi i taulag. Sigmund, vår erfarne turguide fikk seg en skikkelig utfordring da skyer og byger satte en stopper for sikten vår. Men heldigvis for oss klarnet det opp, og sukkertoppen med sine mange bresprekker kom igjen til syne. Sakte men sikkert ålet vi oss oppover fjellsiden.

Klokken 14:20 stod Geir Ebbe, Kim-Rune, Lars, Tone, Sigrun, Baard, Sigmund og Silje på toppen! Stolte og fornøyde kunne vi nyte utsikten fra kraterkanten. Etter en rask og noe vindfull fotoshoot satte vi kursen sørover og mot lavere høyder.

På vei ned fra Nunataken gikk Baard, Sigrun, Tone, Lars og Geir Ebbe innom Fonrabben. Mens Kim-Rune, Sigmund og Silje satt seg på hver sin rattkjelke og akte ned kanskje Norges lengste akebakke. De var som tre små barn, som suste (ikke Silje, hun bremset) nedover isbreen.

Vel nede i Ekerolddalen fikk de tre som kom på akebrett servert nystekte karbonader av Arne-Martiin og Ellen mens de ventet på resten av gjengen. Og igjen, for en luksus!

Vel fremme på stasjonen klokken 19:00 ventet resten av besetningen, og Beerenbergfarerne ble møtt av flagg, bobler og klemmer i haugevis. Før de fikk servert herlig hjemmelaget pizza som kjøkkenet hadde stelt i stand.

Da vil vi takke Ellen og Arne-Martiin for all støtte vi har fått på turen. Vi vil takke Anne for et herlig måltid, og resten av besetningen for en flott velkomst.

Vi vil rette en stor takk til Eirin Arnesen som jobber ved Meteorologisk institutt. Takk for god værmelding.

Og til slutt, men ikke minst vil vi takke vår fantastiske og tålmodige turguide, Sigmund, som nå har besteget toppen for 6. gang.

Ding Ding

Igjen har vi kommet dit hvor stasjonen skal vaskes skinnende ren til neste kontingent, det er tid for den beryktede dingvasken.

Og da skal det vaskes både høyt og lavt. Uansett om man er E-sjef eller D-sjef, gutt eller jente, alle må vaske.

Håvard fikk i oppgave å dinge Stag Bar. Ryktene sier at jobben med å dinge akkurat Stag Bar har blitt betraktelig lettere enn før i tiden.

Viggo koser seg med ding ding i Strøget.

Hvis man vil kan man også hjelpe hverandre. Sigrun og Kim-Rune prøver for harde livet å få trekket til overmadrassen stort nok til selve overmadrassen, og da er det greit å være to.

Arne-Martiin passer på at gamle kontingentbilder også får seg en puss.

Også har vi de som prøver å utsette dingdingen lengst mulig…

Trening mot nye høyder

Det er en aktiv og turglad gjeng som for tiden befinner seg på denne Ishavsøya. Og nå som mange av toppene både nært og fjernt har blitt besteget, har vi nå rettet blikket mot vårt neste mål.

Men før neste mål kan bestiges, er det noen forberedelser som må til.

Vår erfarne vulkankrater-bestiger, Sigmund, har tatt på seg oppgaven som turleder. Denne oppgaven består i å preppe de som sikter seg mot nye høyder.

Sigmund som har besteget denne sukkertoppen hele fem ganger tidligere har mye god kunnskap og erfaring han gjerne deler med resten av gruppen.

De første øktene startet innendørs med teori og litt praktiske knute- og breredningsoppgaver.

Neste økt forflyttet vi oss ut, og innbundet i taulag startet turen opp mot Kanthøgda. Hvor all teorien vi hadde lært ble satt ut i praksis.

Nå krysser vi fingrene for at Metten kan gi oss en liten luke med god’vær, så setter vi kursen mot Beerenberg.

Dagene forsvinner fort nå, og tiden frem til hjemreise og ny kontingent er rett rundt hjørnet. Så nå gjenstår det å få ferdig de siste oppgavene før vi skal bli landkrabber, igjen.

Arne-Martiin tømmer matavfall, en del av dagens obligatoriske oppgave.

Sigmund fikser og passer på at vi til en hver tid har alt av kjøretøy i tipp topp stand.

I det siste har maling stått på agendaen, og da har både driftsavdelingen og Metten fått svingt seg. Arne-Martiin og Lars har malt noen av gulvene på D-avdelingen, mens Sigrun og Tone har kost seg med veggene i gymsalen.

Håvard har vært effektiv og byttet lys på store deler av stasjonen, og Claus har sjekket lyktene på alle rom.

Kjøkkenet tryller fortsatt frem de herligste matretter. Samtidig som de får oppvask og vasken unnagjort i en fei.

Og E-avdelingen styrer både høyt og lavt.

#Strikkeglede

Denne kontingenten har bestått av flere strikkeglade jenter, og i løpet av vinterens mange mørke og vindfulle dager har jentene strikket frem de vakreste plagg. Her har både votter, luer, hals, pannebånd, sokker, gensere, vaskekluter, grytekluter, understellsvarmere, tøfler, joggebukse, jakke, t-skjorte og fruktnett blitt til på en to tre.

Strikkeklubben har ikke noen fast møtedag eller sted. Som regel finner du en av oss i TV-stuen, og her sitter vi og hygger oss med strikketøyet i fanget, noe morsomt på TV’en og kanskje noe godt i koppen. Det som er ekstra fint med strikkeklubben er at man ikke trenger å strikke, man kan bare møte opp for å slå av en hyggelig prat eller bare se på TV.

Grilling av juletrær

På onsdag var det for en gangs skyld flau vind her på Ishavet, og det er absolutt ikke dagligdags.

Vi har spart på juletrærne siden jul. Og når YR.no går overens med det været vi faktisk har på Jan Mayen er det bare å komme seg ut. Onsdag kveld trasket vi ned til Båtvika i et fantastisk måneskinnslys, havet var blikkstille og mørket hadde gjort sitt inntog. Kvelder som dette må bare nytes fullt ut, og da er det fint å nyte det sammen med gode venner.

Driftsavdelingen fikk fyr på bålet, og etter hvert som bålet brant ble det også varmt nok til å ikke bare grille en pølse, men mange pølser. Det var en perfekt kveld med godt selskap, god mat og en nydelig kakao laget av Linda.

Det er noe magisk ved det å være ute og høre på sprakingen fra bålet, og attpå til at vi er ute på en liten forblåst øy.

Da skal vi på Jan Mayen kose oss med eplekake til tre-kaffen.

Postmann Ralf

På Jan Mayen er vi så heldige at vi har et eget postkontor og en egen postmann. Postmannen på denne Ishavsøyen heter Ralf. Postmann Ralf har som regel lite å gjøre (når det kommer til oppgaver relatert til post), men de få gangene det kommer fly er det faktisk kø-tilstander på Jan Mayen postkontor.

Vi må nesten skryte litt av posten på Jan Mayen, for det første åpner postkontoret når kundene har behov for det, uansett dag, uansett tid på døgnet.

For det andre blir man alltid møtt med et vennlig smil og en hjelpende hånd hvis man trenger det. Det er levering hjem- eller levering på jobb-service, og dette uten ekstra gebyrer. Service som det er høyst uvanlig, men postmann Ralf leverer gladelig posten der du er.

For det tredje, hvis pakker blir borte på veien, gjør postmann Ralf sitt ytterste for å få orden i sakene.

Postmann Ralf er ganske så unik, når Ralf ikke jobber som postmann er han en del av superteamet på E-avdelingen. Noe annet som er ganske så spesielt med Ralf er at han er en danske på Jan Mayen.

Pudderalarm på 71 grader nord

Sist uke hadde vi fantastisk vær i noen timer, solen tittet frem, vinden avtok og snøforholdene var perfekte.

Mettengjengen (Tom, Sigrun og Baard) tok skiene fatt og trasket opp i Trolldalen. Med jakken henslengt rundt magen, og solbrillene på, kunne de ikke annet en å nyte tilværelsen. Fjellsidene var dekket med puddersnø, så her var det bare å slå seg løs som tre små unger.

Resten av oss var relativt misunnelige der vi tittet ut av vinduet og så Mettengjengen komme kjørende ned fjellsiden. Men sånn er det ute i Nord-Atlanteren, hvis det først blir fint vær er det bare å komme seg ut fortere enn lynet.

Tom i full action ned fjellsiden.

Tatt av vinden

Den siste tiden har vi både hatt fint vær, men også noen meget vindfulle dager.

En dag Metten kom hjem fra arbeid oppdaget de noe merkelig ved hovedinngangen. Jo, det store blå skiltet som har hengt så fint på veggen ved inngangspartiet var nå borte.

Letemannskap ble sendt ut for å lete etter skiltet i kveldsmørket, men snø og vind gjorde jobben noe utfordrende. Folk lette både høyt og lavt, under bygget, ned mot tankanlegget, på andre siden av stasjonen, overalt.


Etter litt tid fant vi endelig skiltet rett ved soveromsvinduet til Claus, nedgravd under snøen og fastfrosset til bakken.

Et vannlag ble satt opp, og de fikk i oppgave å frakte varmtvann fortløpende i bøtter fra vaskerommet og ut til åstedet. Tom stod på vaskeriet og fylte opp bøtte etter bøtte, mens Silje bar bøttene ut i gangen. Her var Tone på plass og fikk levert vannbøttene videre til Kim-Rune, Sigmund og Baard, som prøvde å få skiltet opp fra bakken.

Det var et intens kappløp mot tiden, men det gikk for tregt, og skiltet forble fastfrosset. Så en ny strategi måtte legges, og en vannslange tilknyttet varmtvann ble hentet fra Fyrrommet. Da fikk vi fart på sakene, og endelig løsnet skiltet. Men til vår store fortvilelse bestod skiltet kun av kryssfinerplaten som var festet på baksiden. Selve skiltet manglet fortsatt, og en skuffet gjeng måtte innse at slaget var tapt.

Forleden dag var Lars ute og brøytet rett ved hovedinngangen, og plutselig skimte han noe blått under snøen, og det fortapte skiltet var kommet til rette. Skiltet hadde fått noen skavanker her og der, men det gjør ingenting. Lars og Arne-Martiin fikk spikret skiltet fast til veggen. Så nå er alt som det skal være.